Hva var det første ECM-albumet han eide, spør redaktør Rob Young, i vårnummeret av Jazznytt som er ute nå (selv om våren vitterlig nok fortsatt virker svært så langt unna her i Sibir-kulda). I anledning at hele katalogen til det tyske plateselskapet ECM nylig har blitt gjort tilgjengelig i de digitale stømmetjenestene, gjør bladets skribenter et dypdykk i katalogen og trekker fram 25 mer eller mindre ukjente album.
For Young kan hans første ECM-album ha vært et av Steve Reich-albumene, tror han. For meg var det Star med Jan Garbarek, Peter Erskine og Miroslav Vitous som jeg plukket opp i en platesjappe i Skien på begynnelsen av 90-tallet da jeg begynte å interessere meg for jazzmusikken.
Muligens var det litt tilfeldig fordi jeg blandet jeg det med Sart, som jeg hadde fått anbefalt av en eldre bekjent med velutviklede jazzrocksympatier, og følgelig ikke var forberedt på det noe «voksne» lydbildet som møtte meg i stedet for det overstyrte gitarspillet til Terje Rypdal. Ikke at det gjorde så mye, det ble en god dåp Garbareks så vel som ECMs estetikk. For selv om Star anno 1991 og Sart anno 1971 med sine tjue år i mellom, riktig nok er holder i seg ganske så forskjellige uttrykk er de like fullt begge to umiskjennelig Garbarek og ikke minst umiskjennelig ECM. Resultatet ble en stadig utvidende interesse for ECM.
Men plateselskapet holder i seg en rekke virkeligheter, noe som blir spesielt tydelig nå som hele katalogen er tilgjengelig for «bingelytting» som noen så treffende har kalt det. Og det er mye å komme seg gjennom, så kanskje er det like greit at vinteren holder stand en stund til.
Selv har jeg skrevet en sak om remiksalbumet Re: ECM konstruert og produsert av Ricardo Villalobos og Max Lodenbauer, der jeg skisserer en mulig vei videre for selskapet inn i den elektroniske musikkens sfære. Samt anmeldelser av Susanna Wallumrøds Go Dig My Grave og SplashGirls The Sixth Sense som begge er å anbefale.
Tore Stavlund 